Reffy fra unite 10.03.08

Tema: å leve ekte og gjennomsiktig.
Med: Knut Tveitereid.

Å leve i kampen

Kristendom er å leve i en ambivalens. En spenning. Hvis det ikke er en slik spenning bør det lyse noen varsellamper... For det bør være en kontrast mellom Gud og oss. Vi er ikke perfekte og komplette. For oss postmoderne mennesker er det å høre at noe er hellig rart.

Hver gang vi møter noe vi ikke skjønner så ønsker vi å forandre det. Vi klarer ikke å leve i spenningen.

Hvis broren din blir samboer. Hvis datteren din blir bifil. Hva gjør vi da? Skriver vi om idealene og prinsippene for å tilpasse oss? Det er ikke lett å vite hva vi skal.

Bibellesning. Knut har til gode å møte en kristen som syns han leser nok i bibelen. Du har to valg: enten si at det ikke er så viktig å lese bibelen eller så kan du leve i spenningen med at det er en kamp å få lest.

Ergo, det er viktig å leve i spenningen mellom virkeligheten og idealet.

Det kan hende kampen din er vitnesbyrdet ditt. Knut tror mer og mer at det å være en kristen er å være i denne kampen.

Om vi seirer eller taper i kampen så kommer vi likevel til himmelen. Men hvis du glemmer kampen, så glemmer du nåden. Glemmer du nåden så trenger du ikke Jesus. Og da er du ikke kristen.

Det å være kristen er å kjempe. Det å være kristen er å få begynne på nytt.

Hvordan møte folk? Med tydelighet og kjærlighet. Anders mente at det å være tydelig er å være kjærlig.

Ordet "tydelig" kan ofte legimitere det å melde om hva som er rett og galt i alle sammenhenger. Det er ikke alltid du trenger å svare hvis noen spør om hva vi mener om homofili.

Men bør vi ikke svare folk hva vi mener og hva bibelen sier?
- Kristendom er til innvortes bruk. Ikke noe man skal slå i hodet på andre. Bildet med flisen og bjelken er her relevant.

Hvis noen kommer til deg og forteller at de er homofile, lurer de ofte på "hva syns du om meg nå?" Tell til tre og tenk: hva spør denne personen egentlig om? Om han kan fortsette i ungdomsarbeidet, om vi fortsatt kan være venner eller om ditt teologiske ståsted?

Det å både vise medmenneskelighet og tydelighet er en viktig idrett vi må bedrive.
Å være i kampen.

Ekte vare

2. kor 2, 14-17
En ting er det vi sier, en annen ting er det som lekker ut av oss.
Vi kan holde en andakt og si noe, mens de som hører på kan høre noe helt annet.
Det merkes hvis en tale er forberedt i bønn, eller foran en PC.
Hva fyller vi hjerte med?

Kanskje kan vi si: troverdighet/ekthet er når ord, gjerning og duft er i overensstemmelse.

2. kor 3, 12-18
Det å være ekte i forhold til sin egen åndelighet. I noen kristne gjenger er det kult å være åndelig/ gjøre åndelige ting. Det får oss ofte til å fake. Spesielt oss som er ledere og forbilder. Vi må jo vise hvordan det skal gjøres.

2. kor 4, 1-17
Ikke sparkle igjen alle sprekkene i leirkrukka vår. For Jesus skal sive ut av våre sprekker. Vi trenger ikke sparkel!

Kan svakhet være et vitnesbyrd? På hvilken måte? Og når er det ikke et vitnesbyrd?
Hvis svakhetene våre er sprekkene i leirkrukka, så lyser Gud gjennom dem.

Hvordan kan vi som ungdomsledere sparkle til livene våre?